Pål sine høner

Høsten 2004 dro damene i Melhus Jeger- og Fiskerforening på småviltjaktkurs til Kultsjögården i Sverige sammen med journalist og fotograf Kjell-Erik Moseid. Reportasjen fra denne turen ble første gang publisert i bladet JEGER nr. 9 2005. Vi har vært så heldig å få lov til å gjengi denne artikkelen og de fantastiske bildene her på vår hjemmeside.

Materiellet, tekst og bilder, er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. En hver eksemplarfremstilling til tilgjengeliggjøring ut over personlig bruk kan bare gjøres i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med opphavsmannen, Kjell-Erik Moseid. Brudd på dette vil bli rettslig forfulgt gjennom KOPINOR, interesseorganet for rettighetshavere til åndsverk.

© tekst/foto: Kjell-Erik Moseid

Bak Pål f.v.Birk, Lene, Ellinor, Ann-Kristin, Birdie, Mona, Ragnhild og Dina
Bak Pål f.v.Birk, Lene, Ellinor, Ann-Kristin, Birdie, Mona, Ragnhild og Dina

’Vi kalle det et kurs, så itj kalla’n får værra med’. Pål Frigård (39) har vært instruktør for flere damer på leirduebanen hele sommeren, og nå skal de få prøve seg i et rypeterreng godt over middels. MEN. 10 fugl foran hundenesa er noe langt mer enn en fugl i sekken. Av så ymse årsaker…

Damene er til dels drevne hundeførere som har jaktet bak sine respektive gubber i alle år. Pål har hatt et svare strev i forkant med å hindre dem i å få bli med. ’Det bli en heilt anna tur om kalla’n får værra me, no ska dama’n få værra i sentrum’. Her viker ikke ungkaren en tomme. Etter langvarige forhandlinger, er det derfor duket for deres første dametur, dog med Pål som backup.

Karene har et ufravikelig krav (det heter ikke motkrav – det er visstnok blitt en opparbeidet hevd) om egen jaktferie fra 10. september. Denne premieren legges derfor til Marsfjällets naturreservat, Västerbotten i Sverige hvor det er åpent for nordmenn fra 25.august. Så får heller gubbene slippe til et par uker senere.

Dæm har vært her!
Helikopteret har knapt lettet fra campen før Ann Kristin Bendiksen (32) og Ellinor Sannes (33) ser 17 fugler mens de er i ferd med å sortere pakningene. ’Det bli en te åvers’ Ellinor er allerede rimelig oppgira og tenker på baglimiten til seg selv og bestevenninna.


Med rypekullet svirrende i bakhodet, blir natta både kort og lang på en gang. I god tid før resten av laget har fått opp gluggene, lister derfor de to damene seg ut til en tidlig morgentur sammen med den drevne Birdie.

Og setteren takker for tilliten med å søke med den største iver gjennom den glisne bjørkeskogen. Vi rekker ikke mange meterne fra leiren før hun stanser opp, snuser fra side til side, og halen går. Vi holder pusten- er de…? Hun fortsetter nølende, begynner å springe igjen. Lader ut spenningen. ’Dæm har vært her!’. Ann Kristin holder skarpt øye med bikkja. ’På mårrabeite!’. Vi følger på.

Birdie, Ann-Kristin og Ellinor
Birdie, Ann-Kristin og Ellinor

Kvinnfolk på jakt…
’Birdie har stand!’ Ellinor ser en vinkende arm, griper hardere om hagla, hjertet hamrer. ’Kor da?’ Venninna peker og smyger seg av gårde. Ellinor følger hurtig etter- spent på hva som måtte befinne seg der framme. Den ildrøde jaktvesten har sin misjon i den glisne fjellbjørkeskogen og blir til en lys engelsksetter i en sitrende intens rypestand- urørlig, stirrende inn i lyngen. Fanget i et nett av generasjoners nedarvede instinkter styrer fuglevitringen hundens atferd. Ann Kristin tar et skritt fram. Et klart ’ja, ja!’ løser henne midlertidig fra trolldommen. Hunden ruser til, løper noen meter- ingen ting skjer. Stopper forvirret, ser seg noe usikkert rundt, Ann Kristin sender henne ut på nytt og det blir ny stand en bit til siden for oss. På ny er vi oppe ved hunden, og et nytt ’Ja!’ Nå hopper Birdie nærmest inn i rypekullet og presser fuglene ut av skjul. Det blafrer! Blafrer i kvite vinger og et øredøvende virvar. To skudd og en kylling får landkjenning i bløtmyra mens resten av kullet foreløpig berger seg i sikkerhet bak nærmeste åskam. Men bare to skudd?

’Du skjøt alt for fort’. Æ veit det, men koffer skjøt itj du? Herregud, det klikka. Da får æ klar mæ me enkeltskudd heretter! Åsså første da’n, æ som har kjøpt ny hagle å alt ting!’ Man kan si hva man vil om sesongdebuten her, men humøret er det i hvert fall ingenting å si på når Ann-Kristin brekker våpenet og sannheten kommer for en dag: ’Faen å, æ har lada me lypsyl!’ Ny latter. Ja, ja. Kvinnfolk på jakt…

’Det hær va et psykologiskudd. Så våkne dæm andre og har klar frokosten te vi kjæm tebake’. Ann-Kristin tar fuglen i nærmere øyesyn: ’Næmen, du har jo skøtte en stegg. Æ skyt itj stegga. Det e deffor æ skyt så lite, æ må bestæm dæm først’!

Birdie
Birdie

Japport
Senere går det – om ikke langt – så i hvert fall noe bedre. Ellinor er eneste jente på laget uten egen hund, noe som merkes – hver gang. Birdie tar stand, fuglene letter, to meget raske skudd fra Ellinor, en knallapportør, et rungende ’JAPPORT’ og så to nye skudd fra hundeføreren når fuglene har fått de nødvendige meterne. Man skal vel egentlig vente med apportordre til i hvert fall fuglen er skutt etter, men her er det snakk om å få klemt inn en rask kombinasjon av et ’ja’ og ’apport’ før hunden gjør sitt beste i å hente inn kullet.

Det blir ny stand i utkanten av et bjørkekjerr. Ellinor skyter som seg hør og bør tomt nesten før Ann-Kristin får av sikringa. Knallapport, og denne gangen blir det Ann-Kristin som kan henge ei voksen rype utenpå sekken. ’Faen å, æ traff!’ Apporten går greit og den firbeinte har så vidt tid til litt ros før det bærer rett ut i utredning.

Ann-Kristin skyter rype
Ann-Kristin skyter rype

Me jakta i ein hønsegård
Slik går det jamt denne morgenen med mange situasjoner og mye fuglearbeid. Litt spredt skyting, ’raskt’ hundearbeid og ei og anna rype i sekken. Men det begynner allerede å bli tørt og vanskeligere for Birdie når vi nærmer oss lavvoen hvor de andre har frokosten klar. ’Vi jakta i en hønsgård, gikk toppen en halv kilometer, hadde 50-60 ulike føgla, gikk fra stand te stand. Men Herregud for ei skjøting!’. AK og Ellinor er likevel fornøyde med sine 5 fugler denne morgenen.

’15 skudd og ei ryp. Det e næsten så at vekta av haglan e meir enn fangsten’! ’Ellinor, fekk du itj live av føgel’n? ’Mått du drukne rypa di’? Pål tar en nærmere kikk på Ellinors første: ’Hadd’n eggskall på haue’?

Ann-Kristin finner frem kaffekoppen. ’Nå ska vi kvil te halvtotida, da dæm begynne å beit igjen’. Noen som trodde på det? Ikke vi andre heller! Og vi andre, det er Ragnhild Smistad (57), Lene Stølan (30) og Pål. I motsetning til morragjengen som jaktet med bare en hund, er disse jegerne oppsatt med hele fire hunder i det vi forlater campen denne formiddagen.

I tillegg til Ragnhilds Mona, får også Lenes Birk delta i førsteslippet. Og Birk svarer raskt på tilliten ved å få med seg mye terreng og gå inn i en forsiktig, litt nølende stand i et kjerr foran oss. Mistenkelig lav snuteføring. ’Nei, Birk’. Lene kjenner unghunden sin litt for godt. ’Smågnagere’ forklarer hun nesten unnskyldende. Da høres to kjappe skudd i det fjerne og vi ser på klokka. ’Denn e i værtfall itj halvto’. Vi visste da det alle sammen, at morgenjentene ikke hadde ro i baken til å vente til i ettermiddag.

Lene og Birk
Lene og Birk

Steggen falt for kvinnelist
Vi blir fort revet tilbake til virkeligheten igjen. Birk avanserer en meter, fremdeles med snuten mistenkelig lavt, så heves hodet og blikket stivner i en spikerstand. Synsstand! ’Dær, dær e det to hau. ’Æ sjer rypan. 3 meter foran hoinn e det 2 rypa’. Og nå ser vi dem også; to strekte halser foran en vibrerende hundesnute. Mona koples, Pål er noe usikker på damenes skyting og vil følge det hele fra avstand mens Lene og Ragnhild går opp. ’Ja’. Birk er trang i reisen når han har synskontakt med de der fremme. Et nytt ’ja’. Fuglene blåtrykker. Lene er kommet opp på siden av hunden og nå begynner rypene å bevege på seg. Ragnhild sikrer den ene flanken mens Lene nesten må skyve hunden foran seg og dekker andre siden. Så letter de 12 rypene og flyr inn mellom bjørkestammene. To skudd og noen hundre løvblad faller hånflirende til bakken sammen med ei rype mens vi ser sånn omtrent hvor resten slår seg ned ikke langt fremme. ’Herregud, koffer skjøt æ itj?’ Ragnhild er fortvilet mens Pål, som har sett det hele fra avstand må se bort lite grann. Dette var vel ikke helt som forventet.

’Apport’! I motsetning til knallapportøren fra i morges, blir Birk stående helt rolig i oppflukten og henter raskt den vingeskutte, men langt fra livløse steggen. Hogger tak i en flaksende fjærkropp og avslutter kjapt den siste spiren av liv. En rask avlevering og det bærer ut i en omfattende utredning. For tross sin unge alder, vet han av erfaring at det kan ligge mye smågodt igjen her. Men med tanke på hvor resten av kullet slo seg ned, er vi andre småivrige etter å komme oss videre.

Vi sender Birk ut i nytt søk under høylydte protester fra Ragnhilds Dina og Mona og Påls Keplo. For nå skal Birk vise hva han duger til. Han blir ivrig i søket; og det tar ikke lange tiden før halen stivner i en noe halvhjertet stand. Han utløser bare for å gå inn i en ny stand noen meter lengre frem. Fremdeles usikker, men denne gang blir han i hvert fall stående. Det viser seg senere at rypene er spredt; det lukter derfor litt smågodt både her og der, men er vanskelig å feste.

Lene og Birk stiller inn på 2 ryper
Lene og Birk stiller inn på 2 ryper

Oi, oi hvilken hund!
Også denne gangen er hunden trang i reisen. ’Ja, kom igjen’. Lene vil gjerne ha ham med seg i et avansement, uten at hunden er helt med på de notene. ’Ja’. Så letter de to første fuglene halvveis bak oss, en fugl foran til venstre som kommer rett i fanget på Ragnhild og ei rype to meter til siden for Lene og Birk. Mens hunden blir stående som fastlimt til bakken! Selv om han nok ikke hadde spikret fuglene, hadde han nok likevel en viss kontroll over situasjonen. Så letter de litt spredt både her og der, enten enkeltvis eller to-tre i slengen. Det gir mange muligheter for den som er forberedt. ’Sitt, sitt’, kauker Ragnhild. ’Det e itj nødvendig å rop sitt, han står alltid i skuddet’. ’Æ veit da det, æ e bare vant med mine egne hoinna’. Heller ikke denne gangen får Ragnhild skutt, mens Lene er borti et par stykker. ’Ja, apport’. De to blir raskt innhentet til en lykkelig eier mens en noe fortvilet svigermor får ta seg av sine egne høyrøstede hunder. ’Søk’. Men det var ikke flere gjenliggere denne gangen heller.

Birk apporterer for Lene
Birk apporterer for Lene

Nå har du jakta i snart 20 år uten ei ryp. Neste gang skjøt du
Lene fulgte den bakerste rypa med argusøyne og så hvor den slo seg ned. ’Dein tar vi sjøl. Vi bette hoinnan’. Og Takk for den tillitten! Birk som har gjort alt perfekt hittil. Det er ikke bare hunden som er i ferd med å koke over nå.

Ragnhild går i andre tanker mens hun skal hente hundene sine og ser plutselig ei rype som sitter helt åpent på en stein 5 meters foran seg. Men der står hun da, med brukket hagle og rekker ikke å utnytte denne gratissjansen. ’Dæm leve farlig’. Farlig, og farlig fru Blom, skyter man ikke under slike forhold…

Men så kommer Pål på banen og vi roer oss ned noen minutter og lar situasjonen synke inn i kropp og sjel. ’Koffer skjøt du itj’? Pål vender seg mot Ragnhild og er ikke så veldig imponert med tanke på all treningen tidligere i sommer. ’For tett, det sto nånn bjørke i veien’. ’Men du må skjøt, Ragnhild. Det e beir å kvist litt bjørk. Nå har du jakta i snart 20 år uten ei ryp. Neste gang skjøt du’. ’Jammen…’. ’ Itj no jammen. Du skjøt’. Pål er bestemt og har strategien klar. Gi god tid, hold godt foran og … ’blam!’. Han peker armen i en doven bue og knaller løs med pekefingeren. ’Æ koinn da itj skjøt, æ så bare trær. ’Bare skjøt, det rækk at 3-4 hagl træffe, så går rypa i bakken. Da får du ho. Du må da skjøt’. Når sant skal sier; det var nok ei eller anna bjørk i synsfeltet. Men var det for tett her, må hun nok spørre støkkjegeren Ellinor om å få bli med på skarvejakt neste gang.

Pål insisterer på at Ragnhild skal skyte mens Lene roer ned Birk
Pål insisterer på at Ragnhild skal skyte mens Lene roer ned Birk

I drømmenes verden
Utover formiddagen går det slag i slag, men etter hvert blir det vanskelige forhold for hundene; knusktørt i marka, varmt og vindstille. Alt ligger derfor til rette for en lengre rast. Mye oppmerksomhet og hvile for både haglebærere og hunder. Og hvilen gjør godt for oss alle, ikke minst for Pål. Alene på jakt med fire damer. Ikke rart det er godt med en middagslur.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Timene fordunster som på sjumilsstøvler. Det er enda i tidligste laget, men nå har verken to- eller firbeinte jegere roen i seg til å ligge og dra seg lenger. Vi vet at om ikke lenge begynner rypene på kveldsbeite samtidig som lufta blir kaldere mens bakken holder lengre på varmen. Det gir mye bedre vitringsforhold for våre firbeinte jaktkompiser som vi er så avhengige av. Nå er det igjen ryper som teller. Ryper, hundearbeid og skuddmuligheter.

Nå skjøt du!
Etter lunch er det Dina og Mona som skal vise seg terrenget verdig. Mens Dina ikke helt får det til, fører Ragnhild Mona ut i digre åttetall foran oss, helt etter boka. Og. Dette har de begge gjort før, og det er en ren fornøyelse å se slikt hundearbeid når det fungerer som her.

Ved en myrhals finner setteren spennende vitring. Forsiktig dreier hun parallelt med et småvokst vierkratt. Mona stanser noen sekunder, avanserer hurtig, og brått stivner hun i den herligste stand.

Her må det de være åpent og greit og nå skal Ragnhild – som har jaktet bak sin tidligere make i en mannsalder – skal ha førsteprioritet. Pål tar oppgaven som hundepasser og skal igjen bivåne det hele fra avstand. ’No skjøt du Ragnhild! No har du snart jakta i en mannsalder uten å få ei einast ryp, no e det på tide at du skjøt dæ ei ryp du å. Bli med opp du å, Lene’.

Ragnhild og Mona
Ragnhild og Mona

Nå eller aldri
Ragnhild smetter to patroner i løpene og legger i vei. Med en puls himmelhøyt over hvilestadiet, utelukkes alle inntrykk fra den omkransende verden. Alle sanser er skjerpet og rettet mot dette som skal skje der fremme. Børsa er ladet og Ragnhild smyger seg rolig opp og nærmer seg langsomt den stående hunden. Både hun og oss andre vet at det er nå eller aldri! Lene dekker den ene flanken, en heller dårlig post med hensyn til retningen på hundenesen. Men så skal hun da også være en slags backup for Ragnhild denne gangen.

Gjemmer krattet en eller flere fugler, har de fløyet, eller er det noen firbeinte smådjevler som holder oss for narr? Ragnhild kommer opp på siden av Mona og gir henne reisningsordre reisningsordre. Noe nølende går hun fram, og hagleføreren følger forsiktig etter. Så kjefter steggen: ’Gåvekk gåvekk - errr-akk-akk-gåvekk...’ fra et bjørkekjerr 10-15 meter borte. Så er det i hvert fall rette sorten denne gang.

Når æ bli pænsjonist, ’da bli det rypjakt, da’.
Mona blir nå stående med blikket mot en gjengrodd stein. Ingen tvil, der må rypa være. ’JA. Flink jente. JA’. Nå er vi sikre på at fuglen må opp. Enda en halvmeter og steggen letter. ’Sitt, sitt’. Hun vet det er helt forgjeves. I oppflukten er Mona er døv for kommandorop og formaninger. Det er moro med jakt, og helst om det jages i en gneldrende los. Så lette de tre andre rypene. Mona er fortsatt preller så det holder, gjør det hun kan for å komme i skuddlinjen, men Ragnhild plukker seg ut en annen fugl.

To raske skudd og en fugl tumler viljeløst i bakken mens flere par øyne følger resten av kullet og bikkja som forsvinner bak nærmeste fjellrabbe. Men akkurat det er det ingen som bryr seg om nå. ’RYP’. Endelig. Lene har hatt ’en bakpost’ og kommer frem og gratulerer. Verdens beste rype. Den første i et hittil langt jegerliv. Og Ragnhild stråler som en sol og ser bare frem til pensjonistalderen ’da bli det rypjakt, da’. Så får heller Mona seile sin egen sjø denne gangen.

Ragnhild og Mona
Ragnhild skyter si første rype

Det e no’ dødt dær.
Ragnhild er mer enn fornøyd med en slik rypepremiere. Siste slippet går derfor til Birk som tar en spikerstand ikke langt fra campen. Lene har ingenting mot ei ekstra rype eller to helt på tampen av dagen, går frem for å reise hunden som absolutt ikke vil avansere. Så ser hun det også: ’Det e no dødt dær’. Begges blikk er festet på dette ’døde’ dyret som ligger og blunker. Til slutt blir hunden nærmest skjøvet fremover og så tar tiurkyllingen til beins. Men den rekker ikke å vinne høyde før hagelskura slår den i bakken. ’JA. Min første tiur!’.

Lene følger på Birk
Lene følger på Birk