Er jakthunder rettsløse? Del II

Jakthunden har en sentral plass i utviklingen av våre jakttradisjoner. Bruk av hund i forbindelse med jakt har utviklet seg opp gjennom tidene i takt med utviklingen av de ulike jakthundrasene. Fuglehundrasene kom til landet med engelske sportsjegere tidlig på 1800-tallet og var starten på det som etter hvert har blitt en av våre største jakthundgrupper.

I tillegg til å være et viktig arbeidsredskap for jegeren, er jakthunden også et familiemedlem. Selv for en jakthund består året i hovedsak av hverdager.

Jegere flest har fokus på oppfølging av jakthunden gjennom hele året. Det er langt større bevissthet om at det å få fram en god jakthund krever løpende oppfølging, trening og sosialisering av hunden uansett rase. Jakthunden er et integrert medlem av familien, til glede både for to- og firbeinte.


I innstillingen fra justiskomiteen (Innst. O. nr. 91 – 2002 – 2003) heter det blant annet

”Hundehold er en viktig del av mange menneskers liv, og hunden tjener en rekke nyttige og sosiale formål.”

”Hunden tjener en viktig funksjon i fremme av psykisk og fysisk helse. Den bidrar til økt livskvalitet i forbindelse med friluftsliv, jakt og fritidsaktiviteter. Hundens rolle som sosial kamerat eller ”menneskets beste venn” kan ikke undervurderes.”

”Hundehold er en viktig og positiv del av manges liv”


Hvilke opplevelser og følelser er det da knyttet til det å få skutt sin beste venn?

Dette høres muligens dramatisk ut, men er den reelle virkelighet. Det er dette det dreier seg om. Hadde hunden gjort noe som fellesskapet hadde opplevd som ulovlig, ville saken ha stilt seg annerledes. Men i dette tilfellet var hund og eier ute i lovlig ærend. Hva er så å betrakte som lovlig ærend? Loven sier at trening av jakthund utenom båndtvangstiden, kan skje med grunneiers tillatelse. En hund som i båndtvangstiden jager bufe, tamrein eller hjortevilt kan dersom hunden ikke lar seg oppta eller det ikke lar seg gjøre å få politiet til stedet tilstrekkelig raskt, kan om nødvendig bli avlivet på stedet.

- I denne sammenheng er det tre spørsmål som derfor trenger en avklaring:
- Hva var det hunden gikk i los på? - Ble hunden forsøkt opptatt?
- Ble det gjort forsøk på å tilkalle/informere politiet om hva som etter skytterens mening pågikk?

Den videre etterforskning vil forhåpentligvis gi svar på disse spørsmålene.

Ved siden av disse forholdene er jegermiljøet opptatt av følgende

- Erstatning og erstatning i forhold til hundens verdi som avlsdyr
- Gjentakelsesmulighet og skytterens status som jeger og innehaver av jaktvåpen.

Fastsettelse av erstatningsbeløp finnes gjennom normer/standarder som NKK og NJFF har satt opp. Disse er ikke fullstendige i den forstand at de ikke tar nok høyde for hundens eventuelle kull/parringer. I dette tilfellet snakker vi om en dobbelchampion, med deltakelse i NM, Nordisk, EM og VM. Uten tvil en hund med stor verdi, samtidig er det en hund som har gitt eier mange gleder og gode opplevelser. Gjentakelsesmuligheten skal vi ikke ha sagt noe om, det får rettsvesenet gjøre. Det vi imidlertid kan ha en mening om er skytterens status som jeger. Det vitner etter vår mening om liten forståelse for gjeldende regelverk men ikke minst i forhold til de etiske og humane sider knyttet til en avlivning. I jaktsammenheng etterstrebes det å avlive dyret uten forutgående smerte. I vår jegeropplæring er etikk, moral og human utøvelse av virksomheten kjernepunkter. Etter vårt syn er det i denne saken begått brudd mot alle disse punktene og vi stiller derfor spørsmålet om jegerens holdninger er gode nok til å kunne få inneha jaktvåpen.

Nå skal forhåpentligvis også dette spørsmålet vurderes av rettsvesenet – hva vet vi, men vår intensjon er å få en debatt rundt dette. Hva slags holdninger ønsker vi at våre jegere skal ha?

Nå vil jo ikke noe av dette gjøre sitt til at hundeeieren får hunden tilbake, men det vi mener at denne saken rører ved flere prinsipper som gjør det nødvendig å statuere et eksempel.

Arild Gjertsen
Leder Melhus JFF